Hvilken mat var det om bord på skip på 1700-tallet?

Maten som var tilgjengelig på skip på 1700-tallet var avhengig av ulike faktorer som formålet med reisen, tilgjengelige ressurser, lagringsmuligheter og regionen i verden skipet reiste i. Her er noen vanlige typer mat funnet ombord på skip i 1700-tallet:

Saltkjøtt :Saltet kjøtt, spesielt storfekjøtt og svinekjøtt, var en vanlig stift på skip. Konservering av kjøtt med salt var en populær teknikk for å forhindre ødeleggelse under lange reiser.

Tørket fisk :Fisk, ofte tørket og saltet, var en annen viktig kilde til protein. Varianter som torsk, sild og makrell ble ofte konsumert.

Skipskjeks :Harde, tørre kjeks laget av hvetemel og vann var en hovedmatvare på skip. Disse kjeksene hadde lang holdbarhet og var ideelle for lengre reiser.

Ost :Ulike typer ost, som cheddar eller parmesan, ble vanligvis lagret for sin relativt lange holdbarhet og tilførte smak til måltidene.

Grønnsaker :Ferske grønnsaker var begrenset ombord på grunn av deres korte holdbarhet. Imidlertid ble tørkede eller syltede grønnsaker som erter, bønner og løk ofte båret.

Frukt :Frukt som tørkede epler, fiken og rosiner var tilgjengelige da de tålte lange reiser.

Havregryn :Havregryn ble ofte inntatt til frokost eller som et varmt måltid i kaldt vær.

Tørkede bønner og linser :Tørkede bønner og linser var kompakte kilder til protein og fiber på skip.

Hermetikk :Hermetikkteknologien var fortsatt i de tidlige stadiene, men noen matvarer som hermetisert frukt og grønnsaker begynte å dukke opp på skip.

Drikkevann :Ferskt drikkevann var avgjørende, men å sikre tilstrekkelig forsyning kan være utfordrende. Skip fraktet ofte fat med vann som ofte trengte filtrering og koking på grunn av forurensningsrisiko.

Alkohol :Rom, vin og øl var utbredt ombord på skip. Alkoholholdige drikker ble konsumert av mannskapet og passasjerene for bevaring og moralske formål.

Det er verdt å merke seg at matrasjonering ofte var nødvendig for å sikre at forsyningene holdt seg gjennom hele reisen. Teknikker for konservering av mat var avgjørende, siden seilasene ofte varte i flere måneder, noe som gjorde fersk proviant vanskelig å vedlikeholde.